Analyse av "Gengangere" av Henrik Ibsen

Skuespillet ”Gengangere” av Henrik Ibsen ble utgitt i 1881. Stykket består av tre akter og er skrevet i naturalistisk stil, og determinisme er gjennomgående i tema i handlingen. Ibsen forklarer hvilken sammenheng det er mellom arv og miljø, og skjebne. Han spør også om hvor viktig rolle dette spiller i et menneske liv. Naturalismen skiller seg klart ut fra andre litteraturhistoriske perioder. Mens nyromantikken skildret mennesket som et frittenkende individ, fokuserte naturalistene på Darwins lære, og mente at mennesket var, og for alltid ble et resultat av og miljø.  

Henrik Ibsen litteratur assosieres med realismen. Dramaet "Gengangere" skiller seg derfor ut, fordi det er skrevet i naturalistisk stil og handler om determinisme.

I "Gengangere" møter man enken Helen Aling som bor sammen med tjenestepiken Regine på en landeeiendom i det vestlige Norge. Osvald Alving, husets sønn, har nettopp retunert fra Paris, og lyder av syfillis. Fru Alving bygger nå et asyl i håp om  bli kvitt pengene mannen etterlot seg. I en samtale med pastor Manders, røpes det hvor ulykkelig gift fru Alving var, og hvordan ekteskapet med Herr Alving bare var et skuspill, en fasade. Alving var nemlig utro, og en alkoholiker. Fru Alving ville derfor skilles fra mannen, men ble nektet dette av pastor Mandes. Hun sendre derfor sønnen fra seg til kostskole i Paris, og fryder seg nå over hans tilbakekomst. Fru Alving vet derimot ikke om sønnens sykdom og at han har kommet hjem for å dø.

I mellomtiden øsnker Osvald seg  gifte seg med Regine, men fru Alving bærer derimot på en mørk hemmelighet og avslører at Regine og Osvald er halvsøsken.. Snekker Engstrand er nemlig ikke Regines far, Herr Alving er detm og med dette forlater Regine huset.

I slutten av tredje akt overekker Osvald moren morfintablettene, og ber henne om å gjøre slutt på hans lidelser om sykdommen hans skulle bli verre. "Gjengangere" ender i det Helene står ovenfor et moralsk dilemma og sønnen får et nytt anfall. Velger Helene å gi Osvald aktiv dødshjelp eller ikke? Hvis ja, tar hun livet av sin eneste sønn og hvis ikke, trosser hun sønnens døende ønske.

Selv om handlingen i ”Gjengangere” skjer på Vestlandet, har ikke Ibsen i skrevet på dialogene på originaldialekten. Det er likevel litt forskjell på måten menneskene i boken snakker på, og Ibsen har skrevet dialogene på deres egen sosiolekt.

”Gjengangere” er skrevet i en retrospektiv synsvinkel, hvor hendelser fra fortida hele tiden avdekkes gjennom dialog i nåtiden. Leseren blir på den måten kjent med det ulykkelige ekteskapet med Alving, og hvordan Regine er Osvalds halvsøster. Symbolikken i skuespillet understreker handlingen. Et eksempel er når asylet brenner ned i siste akt, rett før fru Alving forteller Osvald og Regine sannheten om deres far. Asylet er da et symbol på hvordan hemmeligheter far fortiden ikke kan holdes skjult for alltid, og at de en eller annen gang må komme frem i lys. Mange av sceneanvisningene er også av symbolsk betydning. Lampen blir brakt inn i rommet, rett før Osvald ”opplyser” alle om sykdommen sin, og den slukkes igjen, når hemmelighetene er avslørt. Dørene har også lignende betydning. På begynnelsen av stykket ber Osvald moren om å lukke igjen dørene, hemmelighetene er da ennå ikke avslørt. På slutten, når alt har kommet fram i lys, står alle dørene oppe. Osvald ber på forhånd moren om å ta livet av han om han skulle tre inn i siste fase av syfilis. Når sykdommen hans forverres, ber han moren sin om å ”gi han solen”, altså gi han frelse fra syndene syndene sine, og gjøre det slutt på lidelsen hans. Soloppgangen i bakgrunnen er et symbol på hvordan klarhetens time har kommet, og at all mørket, altså alle hemmelighetene har blitt avslørt. Stykket har blitt kalt ”Gjengangere” fordi det er nettopp dette fru Alving utbryter i det hun innser at Osvald er en gjenganger av faren sin. Osvald legger an på Regine som han ikke vet er halvsøsteren hans.

Aktualitet      

I ”Gjengangere” kritiserer Ibsen kjønnsrollene i det tradisjonelle ekteskapet, og hvordan kvinnen skulle være lydig og forståelsesfull til tross for mannens feil. Ibsen mente dette var galt, og at et ekteskap ikke fungerer om det ikke er en gjensidig forståelse. Han kritiserer også kirken, om det ikke hadde vært for pastor Manders ville fru Alving ha forlatt mannen. Ibsen skriver dermed om hvordan kirken holdt fast på sin gamle lære i et samfunn som stadig var i forandring.

”Et dukkehjem” og ”Gjengangere” har spilt en sentral rolle i kvinnekampen her i Norge. Kvinner var på 1800-tallet understilt av mannen, og det er mye takket være inspirasjonen fra slik litteratur, at tanken om likestilling ble vekket, Kvinner fikk på 1900-takker stemmerett og deltok i stadig grad i arbeidslivet. I dag er våde kvinner og menn i Norge likestilte.
”Gjengangere” er fortsatt aktuell, om ikke i Norge, men i andre land. Kvinner undertrykkes fortsatt, og regnes i enkelte land som en del av ”mannens eiendom”. Det bare ved likestilling og muligheten til å bestemme over sitt eget liv, at man kan bryte med fortiden og autoritenes lenker, og dermed skape en bedre fremtid for seg selv og andre.

Kilder; Bok; "Gjengangere"(2005) av Henrik Ibsen, Gyldendahl

           Gjengangere, "Grip teksten Vg3", side 162. Aschehoug(2008)

Bilde; http://www.gnist.no/produkt/9788205277618/gengangere