onsdag 3. november 2010

Analyse av "Gengangere" av Henrik Ibsen

GengangereSkuespillet ”Gengangere” av Henrik Ibsen ble utgitt i 1881. Stykket består av tre akter og er skrevet i naturalistisk stil, og determinisme er gjennomgående i tema i handlingen. Ibsen forklarer hvilken sammenheng det er mellom arv og miljø, og skjebne. Han spør også om hvor viktig rolle dette spiller i et menneske liv. Naturalismen skiller seg klart ut fra andre litteraturhistoriske perioder. Mens nyromantikken skildret mennesket som et frittenkende individ, fokuserte naturalistene på Darwins lære, og mente at mennesket var, og for alltid ble et resultat av og miljø.  
Henrik Ibsen litteratur assosieres med realismen. Dramaet "Gengangere" skiller seg derfor ut, fordi det er skrevet i naturalistisk stil og handler om determinisme.
I "Gengangere" møter man enken Helen Aling som bor sammen med tjenestepiken Regine på en landeeiendom i det vestlige Norge. Osvald Alving, husets sønn, har nettopp retunert fra Paris, og lyder av syfillis. Fru Alving bygger nå et asyl i håp om  bli kvitt pengene mannen etterlot seg. I en samtale med pastor Manders, røpes det hvor ulykkelig gift fru Alving var, og hvordan ekteskapet med Herr Alving bare var et skuspill, en fasade. Alving var nemlig utro, og en alkoholiker. Fru Alving ville derfor skilles fra mannen, men ble nektet dette av pastor Mandes. Hun sendre derfor sønnen fra seg til kostskole i Paris, og fryder seg nå over hans tilbakekomst. Fru Alving vet derimot ikke om sønnens sykdom og at han har kommet hjem for å dø.